Nyromantikken...

Nå beveger vi oss inn i en tid som kalles nyromatikken.. Denne tiden varte fra ca 1890-1905. Dette var en slags motreaksjon til realismen og naturalismen, og en slags etterfølger etter romantikken. Nå ble enkeltmennesket satt i fokus, og man så litt bort fra å "sette problemer under debatt". Å skrive i "jeg" person var mer vanlig, og sjalusi, angst, ensomhet, fremmedfølelse og mystikk var viktige stikkord. Knut Hamsun er en av de mest kjente forfatterne fra denne tiden. Han skrev mange kjente romaner som bla. Sult og Victoria. I Sult møter vi en fattig fortfatter som ikke føler seg hjemme i sin egen by, og han sliter veldig med å tilpasse seg omgivelsene. Og her treffer han rett på punktene angst, ensomhet og fremmedfølelse.

Sigbjørn Obstfelder var også en kjent forfatter på denne tiden, og i diktiet Jeg ser finner vi de samme stikkordene fremmedfølelse og mystikk. Diktet er skrevet i jeg person, og personen i diktet føler at alle blir dratt mot samme dragsuget, døden. Men det er bare han som ser det, og at alle andre ikke bryr seg om det, de bare lever på overflaten og overser tegnene. Han føler seg ensom, og fremmed på sin egen klode, og han føler seg nok litt fanget her i denne verdenen som han ikke valgte å leve på.

Bildet jeg har valgt i denne bloggen heter "Aften på Karl Johan" og er malt av Edward Munch i 1892. Bildet viser mange mennesker som går nedover gaten på Karl Johan med stive blikk. De er bare en mengde med mennesker som bare "glir forbi". På andre siden av gaten kan man se en annen mann som har valgt å gå i motsatt retning, han går mot flokken. Her utpekes enkeltmennesket og man kan begynne å filiosofere litt rundt på hvorfor han ikke velger å følge de andre...